| Chapter 20 |
1 | Da tok Sofar fra Na`ama til orde og sa:
|
2 | Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
|
3 | hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
|
4 | Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
|
5 | at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
|
6 | Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
|
7 | så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
|
8 | Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
|
9 | Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
|
10 | Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
|
11 | Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
|
12 | Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
|
13 | sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
|
14 | så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
|
15 | Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
|
16 | Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
|
17 | Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
|
18 | Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
|
19 | For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
|
20 | han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
|
21 | Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
|
22 | Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
|
23 | For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
|
24 | Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
|
25 | Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
|
26 | Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
|
27 | Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
|
28 | Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
|
29 | Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.
|